Horisonten

Jeg vet ikke om det er noen kunstnere som har berørt meg så sterkt som biskop emeritus Håkon E. Andersen. Jeg hørte ham første gang da jeg var 18 år. Senere fikk jeg ham som prekenlærer og etter hvert som øverste sjef da han var generalsekretær i Indremisjonsselskapet. Det er særlig hans prekener som har løftet meg opp fra det hverdagsgrå til det helt ubeskrivelige.

Mens jeg var predikant i Sandnes og han var prost i samme by utviklet det seg et vennskapsforhold mellom oss. Da han sluttet for å bli biskop i Tunsberg ga jeg ham et maleri som takk for alt han har betydd for meg. Jeg ga ham det jeg da syntes var det fineste jeg hadde laget. Men det var ikke det han likte best, derfor kjøpte han et bilde i tillegg. Begge bildene har fulgt med i bispegården og senere i ekteparets pensjonistbolig.

Han har mange ganger fortalt meg hvordan han drømmer seg inn i det bildet. Han drømmer seg inn i evigheten. Det er nemlig vanskelig å se horisonten. Den går nesten i ett med himmelen. Dette var ikke tilsiktet fra min side. Men han opplever det slik.

På spørsmål om hvorfor jeg maler strever jeg alltid med å finne de gode svarene. For jeg vet ikke alltid hvor jeg skal. Men jeg prøver å overraske meg selv. 

Nå skal jeg tilbake til Sandnes hvor jeg bodde noen år på 70-tallet. Utstillingen åpner lørdag kl 1200 i Gjesdalveien 10. Jeg måtte ha med meg et motiv fra Torrox en times kjøring fra Malaga. Her holder min venn Arne Wam til store deler av året, og jeg har hatt gleden av å besøke ham noen ganger. Når det er klarvær en sen høstdag er det mulig å se Atlasfjellene. Men da jeg malte dette gikk himmel og hav nesten i ett.