God jul til deg!

Julaften har kommet og julegrøten koker hvert øyeblikk. Det er dusjkø og julelukter. Oslo Gospel Choir har sunget julen inn. Kuldegradene og fargen på bakken gir julestemning så det holder.
Det er ulike grunner til å feire. For oss i Vassbunnveien 55 B er grunnen helt klar. Det skjedde i de dager at det gikk ut et bud....
God jul til deg!

Gamle minner

Det er et sted jeg stadig vender tilbake til. I tankene mine.

Tongane er stedet. Det ligger i Grutle på Bømlo utenfor Haugesund. Mor er derfra. Hver sommer i mange år var vi på Tongane. I 1955 døde mormor, senere fikk morfar slag og døde i 1968. Men onkel Arne bodde der. Han hadde alltid tid for en ung nevø og tok meg med på fisketurer i Grutlefjorden og utenfor. Vi fikk fisk. Torsk, lyr, makrell og lange.

Onkel Arne og onkel Kristian var rekefiskere. Og skøyta het Lyngøy. Det var stas hver gang Lyngøy kom inn Grutlefjorden med ferske reker.

Min kusine Berta, datter til onkel Kristian, har overtatt mors barndomshjem. Hun og Arvid har renovert huset og tatt godt vare på det. Vi er alltid velkomne på Tongane og de gamle minner lever videre. Jeg bare måtte male det.

Mye riktig!

Man skal ikke tro alt som står i avisa. I Stavanger Aftenblad kan vi lese at NSB-entusiast, bryllupsarrangør og maler Preben Colstrup har utstilling i Norkirken i Sandnes. Colstrup var distriktssekretær i det som da het Ryfylke og Jæren Indremisjonskrets på 1970-tallet.

Og det er helt riktig.

Det står videre at han var han tilbake i helgen for å treffe gamle venner, samt å stille ut et 50-talls bilder til inntekt for Norkirken. Det er også riktig.

Om han er er mest kjent som informasjonssjef i NSB er nok avhengig av hvem du spør, men det er helt korrekt at han 1.mai fikk ny stilling som seniorrådgiver i NSBs HR-avdeling.

At Colstrup deler tiden mellom NSB og sitt bryllupsforetak dittselskap.no er i og for seg korrekt, men det er å håpe at han også får plass til familie og misjon.

Det er helt korrekt at utstillingen henger til og med søndag den 28. november. Den henger på Elim i Gjesdalveien 10.

Min konklusjon er: God journalist!

Horisonten

Jeg vet ikke om det er noen kunstnere som har berørt meg så sterkt som biskop emeritus Håkon E. Andersen. Jeg hørte ham første gang da jeg var 18 år. Senere fikk jeg ham som prekenlærer og etter hvert som øverste sjef da han var generalsekretær i Indremisjonsselskapet. Det er særlig hans prekener som har løftet meg opp fra det hverdagsgrå til det helt ubeskrivelige.

Mens jeg var predikant i Sandnes og han var prost i samme by utviklet det seg et vennskapsforhold mellom oss. Da han sluttet for å bli biskop i Tunsberg ga jeg ham et maleri som takk for alt han har betydd for meg. Jeg ga ham det jeg da syntes var det fineste jeg hadde laget. Men det var ikke det han likte best, derfor kjøpte han et bilde i tillegg. Begge bildene har fulgt med i bispegården og senere i ekteparets pensjonistbolig.

Han har mange ganger fortalt meg hvordan han drømmer seg inn i det bildet. Han drømmer seg inn i evigheten. Det er nemlig vanskelig å se horisonten. Den går nesten i ett med himmelen. Dette var ikke tilsiktet fra min side. Men han opplever det slik.

På spørsmål om hvorfor jeg maler strever jeg alltid med å finne de gode svarene. For jeg vet ikke alltid hvor jeg skal. Men jeg prøver å overraske meg selv. 

Nå skal jeg tilbake til Sandnes hvor jeg bodde noen år på 70-tallet. Utstillingen åpner lørdag kl 1200 i Gjesdalveien 10. Jeg måtte ha med meg et motiv fra Torrox en times kjøring fra Malaga. Her holder min venn Arne Wam til store deler av året, og jeg har hatt gleden av å besøke ham noen ganger. Når det er klarvær en sen høstdag er det mulig å se Atlasfjellene. Men da jeg malte dette gikk himmel og hav nesten i ett.

Kunst å komme på plass

Været på Jæren er slik som det ofte er her om vinteren. Litt regn i lufta og mildt i været. Kjøreturen fra Asker til Klepp gikk fin og nå venter en tur sammen med gamle venner fra Elim for å sette 60 bilder i utstillingslokalet.

Neste lørdag kl 1200 åpner utstillingen i Gjesdalveien 10 i Sandnes. Her er et motiv fra Hana. Jeg har noe av samme motivasjon som han som meldte seg inn i skytterlaget for å treffe kjente.

Månedens kunstner

November er så trist så trist, men nyttig likevel, sang Alf Prøysen i riktig gamle dager. Dette året kan jeg ikke si meg helt enig med han. For meg starter den ”triste” måneden med en enkel utstilling på Holmen seniorsenter. Det kom en hyggelig e-post fra Mary Hustad om å være månedens kunstner for med det å avløse min gode kunstnervenn MayGunn Riis.

Den ”triste” måneden fortsetter med en separatutstilling i Sandes 21. november.
Månedens bilde er et annet enn det som her er avbildet, men det var så tungt i været i dag at jeg valgte et bilde her fra varmere strøk. Mallorca.

Kunsten å se andre

I morgen åpner den årlige kunstutstillingen i Asker der Lions club er arrangør. I tillegg til hovedutstiller, er det Asker bildende kunstnere for profesjonelle utøvere som deltar.


Da jeg var med på riggingen på onsdag fikk jeg et nytt bekjentskap. Et nytt medlem var sammen med noen av oss gamle. Jeg hadde i alle fall ikke hørt om Morten Reigstad. Så viser det seg at han bor rett bort i gata der jeg bor. Jeg vil si at hans bilder alene er verd et besøk.

Før Morten tok sin utdannelse på The Florence Academy of Art, var han elev av Natalie Holland. Nå underviser han selv studenter ved Asker Kunstfagskole hvor han har ansvar for en egen klasse for Klassisk Figurasjon. Han underviser også elever fra Folkeuniversitetet samtidig som han konsentrerer seg om egne arbeider på sitt atelier i Heggedal Fabrikker.

Han er en seriøst arbeidende billedkunstner som har deltatt på flere utstillinger, både i Norge og Sverige og vi har stor tro på Mortens videre karriere. Vebjørn Sand og Odd Nerdrum har fått en konkurrent.

http://www.mortenreigstad.com/

Kunsten å feriere

En svært god kollega har i flere år latt oss få leie familiens feriebolig i Italia. I en søvnig by i Lazio på grensen til Toscana er det lett å finne roen. Herfra er det masser av gode motiver, ikke bare for å feriere, men også for skisseblokka.

Her finner vi det moderne Italia med byggverk fra middelalderen side om side. Fra den lille Proceno er det kort vei til byer som Orvieto som er kjent for sin hvitvin og den karakteristiske lille Pitigliano med lange akvedukter.

Dersom det ikke blir alt for varmt vil en tur med toget føre oss til Roma med Peterskirken, Spansketrappa, Forum Romanum, Trevifontenen og Collosseum. I motsatt fall frister det late livet badestrendene ved Lago de Bolsena eller kysten.

I alle fall: Fruen, svogeren, svigerinnen og skisseblokka er med.

Utstilling i Heggedal

Fredag kl 1800 åpner vi en utstilling i Kunstfadrikken i Heggedal. Det er i forbindelse med Kulturuken i Asker at jeg sammen sammen med mine venner i Asker bildende kunstnere vil presentere noen produksjoner. Selv blir jeg tilstede fredag kveld og søndag fra kl kl 1300 - 1500. Det er hyggelig om du har anledning til å komme.

Kunsten å være seg selv

En dame med litt mindre håndbagasje hadde en gang besøk av sine slektninger i den nye leiligheten sin. Hun viste dem rundt i de forskjellige rommene og kom til et rom med et stort speil.

- Ser dere den damen i den blå kjolen? Hennes kjole er helt lik min, sa hun begeistret.

- Og egentlig er det meg, men det vet hun ikke! Og holdt på å le seg i hjel av den dumme damen i speilet som ikke visste bedre.

I grenseland

I fjor deltok jeg på en utstilling i regi av Asker kunstforenig. Temaet var I grenseland. Jeg grublet en del før jeg bestemte meg for hvilke bilder jeg skulle stille ut.

Etterhevrt ble det tydelig for meg at jeg skulle stille ut Den grenseløse. Han som har brutt dødens grense, må være grenseløs.

Et annet bilde som var til vurdering hadde tittelen Den tredje jordskuffen. Jeg ble ikke ferdig med det. Derfor ble det hjemme. Er forresten ikke ferdig med det ennå.

Rett etter påske skal jeg i begravelse til min tante. Da skal tre skuffer med jord tømmes over kisten. Den første skuffen, Av jord er du kommet, knytter seg til skapelsen. Den er kanskje uproblematisk for de fleste.

Den andre er bevist: Til jord skal du bli. Men den tredje er vanskelig å fatte rekkevidden av. Av jorden skal du igjen oppstå.

Med mindre man har grepet ordet om Kristi oppstandelse - og vår.

Hanegal

Vi kjenner historien. Da hanen gol for andre gang hadde Peter fornektet sin venn og herre tre ganger. Han ble kalt Klippen, for på denne klippe skulle kirken bygges.

Men klippen sviktet. For klippen var et menneske. Slik har historien gjentatt seg. Mennesker svikter. Jeg svikter.

Men Peter skulle ikke svikte. Ikke om det smalt. Likevel gikk det galt.

Da han møtte sin venns blikk gikk han utenfor porten og gråt. Det var ikke varme nok rundt bålet der han nettopp hadde svoret sin avstand til sin beslåtte venn.

Påsken er tid for ettertanke over egne svik. Hva gjør du med dine? Hva gjør jeg med mine? For vi kjenner dem.

I disse dager ser mange nordmenn filmen Johan vandreren av Grete Salomonsen Hynnekleiv. Et av minnene fra Gretes produksjon er visen Getsemane der Judas kommer inn mellom høye mørke oljetrær. Han syntes med ett så kjent…. Han hadde mine ansiktstrekk….

Visen slutter med et håp om jeg skal på tross av min synd og min skam få vandre i følge med Ham. Sett ikke fordi jeg har anger og bot, men ene fordi min frelser er god.

Kunsten kommer utenfra!

Kunsten å hvile

Jeg kjenner en som klarer å sovne på et twin otter fly. Det er kunst. Det er kanskje ikke den form for kunst jeg betaler penger for å se, men av og til kunne man sikkert ønske å betale for en times søvn. Heldigvis sover jeg stort sett godt, men å sove i en bråkete flymaskin, greier jeg ikke. Det er påskeuke og ferie tid for mange nordmenn. For meg handler denne påsken om hytteliv, familieliv, Gudsliv, jobb og kunst i skjønn forening. I går ble det etter gudstjenesten en ganske god skitur på kunstfiberski. Det ble middag etter kokkenkunstens regler og det ble også noe akvarell.

Mellom de ulike aktiviteter denne påsken, vil jeg likevel slå et slag for hvilen. Det er viktig å finne tid til å gjøre det en har lyst til og samle krefter til hverdagens utfordringer. Flere og flere nordmenn velger sydenferie for å slikke sol og nyte en god bok. I alle fall er det bra om vi finner plass til det som gir oss nye krefter. Det er en kunst å finne hvile.

I Halvdan Svartes rike

Det er alltid hyggelig å male sammen med andre, ikke minst når man kan gi inspirasjon til hverandre. Jeg har noen venner jeg kan dele denne interessen med. Nå vil jeg trekke fram en pensjonert prost fra Bornholm. Vi gikk på bibelskole og sang sammen i kvartett i 1965-66 (e.Kr.f.). Det skulle gå nesten 40 år før vi traff hverandre igjen. Ingen av oss røpet den gang at vi fusket litt i kunstfaget, men senere skulle vi feriere sammen i Lofoten og nå denne uken på vår hytte på Gautefall. Målet var blant annet å finne inspirasjon til vår kunstneriske aktivitet.
Det har alltid vært en ironisk undertone i vår kommunikasjon. Sånn blir det gjerne når han er dansk og jeg norsk. Men så viser det seg at min danske venn opprinnelig er norsk. Han er direkte nedstammet fra Halvdan Svarte.

Motivene denne gang har naturlig nok blitt hentet fra Halvdan Svartes rike. Om ikke akkurat på Randsfjorden, så er det i alle fall noe som likner. Nisser i Telemark.

Kunstdager ved Middelhavet

Det gir et utrolig godt lys ved Middelhavet i mars måned. Selv om ikke sola og varmegradene var på offensiven, var det fint å bruke noen av feriedagene sammen med min venn Arne Wam i Torrox ikke langt fra Malaga. Han stilte både hagebordet og spisestua til disposisjon for den tilreisende kunstner. God til til å tenke, samtale og male. For her er det motiver som inspirerer.

Takk til deg, Arne for flotte dager. Jeg håper skissene vil gi noen gode resultater.